Å høre Jarle Strømodden fra Vigelandsmuseet fortelle om Gustav Vigeland en grå onsdag i september ble en hel liten begivenhet. Vandringen begynte like under Monolitten, Vigelands største skulptur hugget fram av en blokk på 470 tonn. Frakten fra Iddefjorden pågikk fra oktober 1926 til februar 1927 og på det meste ble steinen flyttet fem meter om dagen. I 13 år fra sommeren 1939 var de tre menn som hogget fram skulpturen, en svenske, en danske og en nordmann.
Strømodden fortalte engasjert om mannen som hadde få venner og desto flere fiender, som insisterte og fikk det som han ville med planen for parken der alle linjer går ut fra Monolitten. Å skape skulpturer i stein tar tid. Granittgruppene fikk form i 1914-15 og var opprinnelig planlagt for Abelhaugen, men de fleste av dem kom på plass rundt Monolitten først etter andre verdenskrig.
Vigeland anså selv Fontenen som sitt livsverk, men det skulle vise seg at det var Monolitten som ble livsverket. Strømodden omtalte trærne som er samlet i grupper på fem i hvert av de fire hjørnene rundt fontenen så flere av oss så dem som for første gang. Menneskene som omkranser Fontenen, i trærne og på de 60 relieffene, fremstår som i livskriser i ulike faser av livet. Som Strømodden oppsummerte: Vi kan betrakte skulpturene på Broen, rundt Fontenen og i Monolitten som bilder på forskjellige sider ved mellommenneskelige forhold. Det at skulpturene er nakne, uten klær og personlig uttrykk, gjør dem tid- og klasseløse, noe Vigeland var opptatt av.
Sinnataggen er nest siste stopp. Den første skissen skal ha blitt laget i London i 1921. Men Vigeland ga ikke skulpturene sine navn, det var kritiker Lorentzen i Drammens Tidende som først satte navnet på trykk i 1931.
Strømodden fortjener mer enn referat, han må oppleves. Historiene om Oslo kommune og Frognerparken og arbeid til dem som trengte det mest, om trær og grøntarealer, om bronsefontenen og smijernsarbeidene i porten er bare noen av de mange anekdotene som fulgte med vandringen for Nasjonalgalleriets venner i Frognerparken.
