Å høre Jarle Strømodden fra Vigelandsmuseet fortelle om Gustav Vigeland en grå onsdag i september ble en hel liten begivenhet. Vandringen begynte like under Monolitten, Vigelands største skulptur hugget fram av en blokk på 470 tonn. Frakten fra Iddefjorden pågikk fra oktober 1926 til februar 1927 og på det meste ble steinen flyttet fem meter om dagen. I 13 år fra sommeren 1939 var de tre menn som hogget fram skulpturen, en svenske, en danske og en nordmann.

Strømodden fortalte engasjert om mannen som hadde få venner og desto flere fiender, som insisterte og fikk det som han ville med planen for parken der alle linjer går ut fra Monolitten. Å skape skulpturer i stein tar tid. Granittgruppene fikk form i 1914-15 og var opprinnelig planlagt for Abelhaugen, men de fleste av dem kom på plass rundt Monolitten først etter andre verdenskrig.

Vigeland anså selv Fontenen som sitt livsverk, men det skulle vise seg at det var Monolitten som ble livsverket. Strømodden omtalte trærne som er samlet i grupper på fem i hvert av de fire hjørnene rundt fontenen så flere av oss så dem som for første gang. Menneskene som omkranser Fontenen, i trærne og på de 60 relieffene, fremstår som i livskriser i ulike faser av livet. Som Strømodden oppsummerte: Vi kan betrakte skulpturene på Broen, rundt Fontenen og i Monolitten som bilder på forskjellige sider ved mellommenneskelige forhold. Det at skulpturene er nakne, uten klær og personlig uttrykk, gjør dem tid- og klasseløse, noe Vigeland var opptatt av.

Sinnataggen er nest siste stopp. Den første skissen skal ha blitt laget i London i 1921. Men Vigeland ga ikke skulpturene sine navn, det var kritiker Lorentzen i Drammens Tidende som først satte navnet på trykk i 1931.

Strømodden fortjener mer enn referat, han må oppleves. Historiene om Oslo kommune og Frognerparken og arbeid til dem som trengte det mest, om trær og grøntarealer, om bronsefontenen og smijernsarbeidene i porten er bare noen av de mange anekdotene som fulgte med vandringen for Nasjonalgalleriets venner i Frognerparken.

I 2020 overrekker Nasjonalgalleriets venner et nytt verk til Nasjonalmuseet. Verkets tittel er Cameo og er et tresnitt skapt i 1980 av Helen Frankenthaler.

Overrekkelsen finner sted på det gamle Arkitekturmuseet (Bankplassen 3), 18. juni 2020, kl 15.00.

Velkommen!

Cameo

Kunstner: Helen Frankenthaler
Tittel: Cameo
Datering: (1980)
Teknikk og materiale: Fargetresnitt på papir
Mål: H 1069 mm x B 826 mm
Ervervelse: Gave fra Nasjonalgalleriets Venner, 2020
Inventarnummer: NMK.2019.0374
Betegnelse: Tresnitt

Torsdag 27. februar var Nasjonalgalleriets Venner på Høvikodden for å se Picasso og - ikke minst - høre Karin Hellandsjø fortelle om serien Suite 347. I løpet av 200 dager vår, sommer, høst 1968 laget den da 87 år gamle kunstneren 347 grafiske verk der kunstneren og hans modell er gjennomgående tema. Hellandsjø pekte, trakk linjer mellom bildene og fortalte engasjert om leken humor, sensuelle scener og en serie som hyller kunsten og livet i Spania før Franco - og hun siterte kunstneren selv: «Hensikten med livet er en gave du må finne, hensikten med livet er å gi den videre."

Julemøtet 2019 var viet Nasjonalgalleriets plass i det nye Nasjonalmuseet og den nye monteringen av utstillingssalene. Tre engasjerte - og engasjerende - foredragsholdere delte kunnskap og planer med Nasjonalgalleriets venner. Prosjektleder Martin Eia-Revheim fortalte om Sparebankstiftelsens omfattende arbeid for å sikre bygningen i Universitetsgata som visningssted for kunst i fremtiden. Formidlingskurator Ingvild Hammervold ga et godt blikk inn i nye saler i nytt bygg, 3D-animasjoner viste hvordan Nord-Europas største kunstmuseum blir seende ut fra innsiden. Kurator Øystein Ustvedt fortalte om organisering av samlingen og kuratering av saler som vil løfte fram langt flere verk enn tidligere og inviterer til spennende dialog med publikum. Avslutning over et hyggelig måltid i Café Grosch.

En uke etter åpningen av The Twist var Venneforeningen på tur til Kistefoss. Avreise med egen buss fra Frognerparken kl. 14.00 siste onsdag i september direkte til omvisning i den spektakulære salen som spenner over Randselva. Det hvite rommet i organisk «twist» skapte en enestående ramme om åpningsutstillingen med Howard Hodgkin og Martin Creed (står til 17. november). Avrunding med middag på Klekken før avreise og retur.

Alle foto: Kim von Arx