Historie

Nasjonalgalleriets Venner regnes som en av landets eldste venneforeninger med historie tilbake til 6. oktober 1917. Foreningens historie er tett vevet sammen med historien til Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet og bygningen i Universitetsgaten.

Nasjonalgalleriets hovedbygning i Universitetsgaten sto ferdig i 1881 og Jens Thiis ble ansatt som Nasjonalgalleriets første direktør i 1908. Bygningen i Universitetsgaten fikk sin nåværende form med ferdigstilling av nordfløyen i 1924.

Arbeidet med å fremskaffe midler til innkjøp av betydningsfulle verk og sikre gode lokaler til nasjonens kunstsamling går langt tilbake. I 1836 besluttet Stortinget at det hvert år skulle settes av 1000 spesidaler til «Begrundelse af en Kunst og Maleriesamling» med tilhold i Kunstskolen i Christiania. Det nye museet trengte egne lokaler og i mai 1845 ble det annonsert i Morgenbladet: «4 til 6 rummelige, tørre og gode Værelser i et bekvemt beliggende Huus i den bedre Deel af Byen.» Museet skal ha vært på flyttefot hele åtte ganger de første 30 årene.

Fra starten av skulle statlige midler i hovedsak gå til innkjøp av norske kunstnere. Kun en liten andel av museets egne midler kunne brukes på den utenlandske samlingen, med en føring for innkjøp fra Skandinavia. Museet var avhengig av private midler for innkjøp av utenlandske verk. Fond og legater ble viktige bidragsytere. Under første verdenskrig fikk deler av skandinavisk økonomi et stort oppsving, dette gjaldt særlig for de som sto for skipstransport og handel med kontinentet. Med økonomisk overskudd ble det også mulig å samle flere om interessen for internasjonal kunst. Olav Schou og Christian Langaard sto bak sentrale donasjoner da de høsten 1917 var sentrale pådrivere i å få etablert et eget fond til innkjøp av utenlandsk kunst. Fondet tilhørte den nystiftede foreningen Nasjonalgalleriets Venner.

Det ble reist over 400 000 kroner i startkapital for fondet. Seksti stiftere bidro med 5000 kroner hver, en anonym giver ga hele 45 000 kroner og det ble tegnet en serie livsvarige medlemskap á 5000 kroner.

Gaver fra venneforeningen

Rundt 140 verk er gitt i gave fra Nasjonalgalleriets venner gjennom årene. Allerede i stiftelsesåret ble det første maleriet innkjøpt med midler fra det nye fondet: «De fattige» av Pablo Picasso. Direktør Thiis hadde en særlig interesse for fransk kunst, og i løpet av de første årene bidro Vennene med betydelige franske verk, som Edouard Manets Madame Manet innkjøpt for godt over 85 000 kroner i 1918. Da museet var ferdig utbygget i 1924, var den nye salen som samlet gavene fra Nasjonalgalleriets venner et høydepunkt. «På en bakgrunn av dyprød silke hang nå berømtheter som Eugène Delacroix, Camille Corot, Gustave Courbet, Edouard Manet, Paul Cézanne, Auguste Renoir, Claude Monet, Paul Gauguin, Othon Friesz, Henri Matisse og Pablo Picasso,» som Som Nils Messel skriver i boken Franske forbindelser. En betydelig del av Nasjonalmuseets samling av franske impresjonister er gaver fra venneforeningen. Store innkjøp og økonomiske nedgangstider tæret kraftig på økonomien til venneforeningen utover på 1920-tallet. Først på 1950-tallet ble det igjen gjort store innkjøp, da av moderne kunst.

Ved Nasjonalgalleriets Venners 75 års jubileum i 1992 skrev daværende direktør Knut Berg: «Den alt vesentligste del av den utenlandske kunst som i disse år er blitt anskaffet til våre samlinger er kjøpt og betalt av Vennene, for det er lite vi ville kunne ha maktet med egne midler. Tok vi vekk Vennenes gaver ville det være et fattig og provinsielt museum vi satt tilbake med. Gjennom 75 år har Vennene vært vårt viktigste bindeledd med internasjonal kunst. De har skaffet oss verker som i dag regnes blant landets dyrebareste arvegods. Legger vi dagens markedsverdi til grunn for deres gaver er de uten tvil landets største donatorer.»

De siste tiårene er det blitt færre innkjøp. Kunstverkene som venneforeningen og Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet ønsker å kjøpe inn koster mye og foreningens kapital forvaltes med omhu. Til feiring av foreningens 90 årsjubileum ble «Nature Morte» av Maurice Vlaminck innkjøpt for 1,5 millioner kroner i 2007.

Bygningen i Universitetsgaten

Nasjonalgalleriets bygning ble fredet i 2012. «Nasjonalgalleriet er en viktig monumentalbygning, som mange mennesker har et nært forhold til», står det i Riksantikvarense pressemelding om fredningen. «Bygningen fra 1881 har vært vårt fremste utstillingssted for norsk kunst gjennom tidene. Flere sentrale kulturinstitusjoner ble etablert i første halvdel av 1800-tallet og fikk etter hvert egne bygninger i sentrum av hovedstaden. Nasjonalgalleriet var sammen med Historisk museum, Nationaltheatret og Kunstindustrimuseet viktige investeringer da en ny nasjon skulle bygges etter 1814. Arkitekturen forteller viktige historier og er symbol for mer enn seg selv. Det er en del av fortellingen om Norge,» står det videre i pressemeldingen fra Riksantivaren. Fremtiden for bygningen i Universitetsgaten var omstridt både før og etter fredningen.

Mot slutten av 1990-tallet ble det besluttet å samle Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet i ett museum: Nasjonalmuseet. I 2008 ble den gamle Vestbanetomten pekt ut for plassering av det nye museet.

Spørsmålet om hva som skulle skje med Nasjonalgalleriet har engasjert mange og har utløst mye handlekraft av kjærlighet til denne viktige bygningen. Etter årsmøtet i 2007 sendte Nasjonalgalleriets Venner en appell til Stortinget for å understreke betydningen av at

«Nasjonalgalleriet blir en del av det nye Nasjonalmuseet og dermed blir i stand til å ivareta den store oppgaven som Norges ledende kunstmuseum for fremtidige generasjoner.» Appellen ble fulgt opp med møter der representanter fra venneforeningens styre møtte sentrale politikere i Stortingets kulturkomité. Tidligere museumsdirektør Audun Eckhoff beskriver hvordan «en aksjon for videre bruk av Nasjonalgalleriet som del av Nasjonalmuseet ble startet i 2009. [...] Aksjonen «Redd Nasjonalgalleriet» gjennomførte 28. mars en demonstrasjon der rundt 600 mennesker dannet en ring rundt bygningen.» Aksjonen sørget for at 12 000 underskrifter til støtte for bygningen i Universitetsgaten ble overlevert til daværende kulturminster Trond Giske. Kampen for bevaring av Nasjonalgalleriet pågikk i mange år. Fredningen i 2012 fremhevet bygningens historiske betydning og legger til rette for at Nasjonalgalleriet også i fremtiden skal være et viktig visningssted for kunst, men først i 2018 sørget daværende kulturminister Trine Skei Grande for det politiske vedtaket som sikrer at Nasjonalgalleriet skal drives videre under Nasjonalmuseet.

Bygningen i Universitetsgaten må renoveres og oppgraderes før den igjen kan huse og vise kunst. Sparebankstiftelsen har påtatt seg den omfattende oppgaven med å utrede hva som skal til for at Nasjonalgalleriet skal kunne være et visningssted for kunst også i fremtiden. Videreføring av Nasjonalgalleriet som museum for eldre og moderne internasjonal kunst er et hovedmål for Nasjonalgalleriets venner.

Kilder:
Karen Marie Ebbesen: «Beskrivelse av historien til Nasjonalgalleriets Venner».
Nils Messel: Franske forbindelser. Kunst, kapital og konjunkturer i Norge rundt 1. verdenskrig. Messel forlag, Oslo 2016.
Audun Eckhoff (red.): Nasjonalgalleriet. Fagbokforlaget, Bergen 2017.